Hvilken utvikling har skjedd over tid?

Bypolitikken i 2015 var i stor grad preget av prinsipper og målformuleringer: Fortetting, grønn mobilitet, sosial inkludering og universell utforming var gjennomgående temaer, men ofte formulert som ambisjoner mer enn som operative grep. Etter 2018 skjer det et tydelig skifte. Klimaendringer, EUs Green Deal, bærekraftsmålene (SDG-ene) og økende sosial ulikhet gjør at byutvikling i økende grad behandles som et helhetlig systemspørsmål. Sirkulær økonomi, naturbaserte løsninger, sosial rettferdighet og digitalisering kommer inn som gjennomgående temaer.

Internasjonalt ser vi at byene forstås som noder i globale transformasjonsprosesser – med ansvar for energi, mobilitet, matsystemer og samfunnsrobusthet. I norske publikasjoner får disse temaene også plass, men integreres i en mer forvaltningsorientert logikk, der lokal medvirkning, frivillighet og sektoransvar veier tungt. Den største endringen over tid er at bærekraft nå ikke lenger er et tillegg i bypolitikken – men det bærende fundamentet.

Er det vesentlige forskjeller mellom norske- og internasjonale publikasjoner?

Det er betydelige forskjeller mellom norske og internasjonale dokumenter, ikke bare i språk og begrepsbruk, men også i underliggende styringslogikk. Internasjonale publikasjoner, særlig fra aktører som C40, EU og UN-Habitat, er sterkt preget av systemtransformasjon: byene skal bli karbonnøytrale, sosialt rettferdige og teknologisk ledende – på én gang. De har ofte høy ambisjon og sterk bruk av data, målstyring og kontrakter.

Norske publikasjoner er mer pragmatiske og prosessorienterte. De løfter frem samarbeid, tillit, medvirkning og frivillighet som kjerneverdier, og er ofte skrevet med tanke på lokal forvaltning. Der internasjonale dokumenter beskriver "missions" og "klimaavtaler", snakker de norske heller om partnerskap, samfunnsdeler og regional utvikling. Samtidig er norske dokumenter sterke på sosial bærekraft, universell utforming og stedstilpasning. Begge har svakheter på gjennomføring: hvordan tiltak skal operasjonaliseres, finansieres og evalueres er sjelden godt beskrevet.

Hvilke tiltak går oftest igjen?

Det er stor grad av felles forståelse om hvilke tiltak som er nødvendige. Fortetting og kompakt byutvikling er et hovedgrep, både for klima, mobilitet og byliv. Grønn mobilitet, med prioritering av gange, sykkel og kollektiv, går igjen i nesten alle dokumenter. Naturbaserte løsninger – som regnbed, grønne tak og blågrønne korridorer – er ikke lenger tillegg, men behandles som infrastruktur.

Det er et lite paradoks at fortetting og kompakt byutvikling er så framtredende, tatt i betraktning at det er her de største konfliktene opptrer i den lokaldemokratiske håndteringen av plansaker.

Sirkulær økonomi har fått fotfeste, særlig innen bygg og materialbruk. Digitalisering, åpne data og smart by-styring er i vekst. Sosial bærekraft – gjennom inkludering, universell utforming og samskaping – er sentralt, men ofte vanskelig å gjøre operasjonelt. Tiltak som kombinerer klima, sosial verdi og økonomisk utvikling løftes frem som ideelle, men sjelden fullt ut konkretisert.

Mye om HVA som bør tas i bruk av virkemidler og lite om HVORDAN det skal gjøres

Da NSU startet opp studiene var en av våre påstander at veilederen sa mye om HVA som burde gjøres og lite om HVORDAN det skulle skje. Det har vi fått bekreftet i studiene. Et av de tydeligste funnene i gjennomgangen av de mange strategiene og veikartene er at de aller fleste er sterke på å definere hva som skal gjøres, men betydelig svakere på å forklare hvordan det skal gjøres. Dokumentene løfter frem virkemidler og mål, men gir sjelden konkret veiledning om implementering, organisering, finansiering og evaluering.

Det finnes mange forslag til tiltak, men svært få operative grep for hvordan tiltakene skal ledes, styres og forankres. Dokumentene sier lite om hvordan ansvar skal fordeles, hvordan samarbeid skal formaliseres, eller hvordan kommunen som utviklingsaktør kan jobbe systematisk med innovasjon og partnerskap. Dette gjelder både internasjonale og norske dokumenter, selv om norske planer ofte er noe bedre på forvaltningsnære virkemidler.

Fraværet av “hvordan”-dimensjonen svekker kraften i mange strategier. Det etterlater kommuner og utviklingsaktører med ambisiøse mål, men med begrenset metodisk støtte. For at strategiene skal bli gjennomførbare, må operasjonalisering få en større plass – ikke som vedlegg, men som integrert del av politikken.

Dokumenteres det konkret effekt av anbefalte tiltakene?

En annen påstand NSU gikk inn i arbeidet med var at det i liten grad ble dokumentert hvilke effekter de anbefalte tiltakene ville få. Det opplever vi også er bekreftet i studiene. De fleste dokumenter viser til mål og antatt effekt, men få dokumenterer faktisk hva tiltakene fører til. Det finnes noen gode eksempler, særlig innen bygg, energi og mobilitet (f.eks. FutureBuilt og byvekstavtaler), men lite er gjort for å dokumentere effekten av tiltak på byliv, trivsel, estetikk og fellesskap. Sosial verdi og attraktivitet er blant de minst dokumenterte resultatene, til tross for at dette er blant de mest etterspurte kvaliteter i befolkningen.

Det mangler systemer for før- og ettermåling, felles indikatorer og åpne erfaringsbanker. Vi har få indikatorer for urban identitet, estetiske kvaliteter, sosial tillit og stedstilhørighet – egenskaper som er helt avgjørende for at folk faktisk skal ville bruke og bo i sentrum. Dokumentasjon og læring må bli en mer integrert del av bypolitikken. Det gjelder ikke bare for å vise effekt, men for å utvikle praksis over tid. Læring må være en systemegenskap, ikke et prosjektkrav.

Kobling mellom attraktivitet og bærekraft

Vi har i arbeidet også vært på jakt etter hvordan bærekraft og attraktivitet kobles og spiller sammen. Vi opplever at bærekraft og attraktivitet ofte behandles som to likeverdige mål, men sjelden som deler av den samme logikken. Mange dokumenter løfter frem begge, men uten å beskrive hvordan de påvirker hverandre, eller hvordan tiltak innen klima, sirkularitet og inkludering kan fremme urban tiltrekningskraft.

Attraktivitet handler ofte om identitet, kultur, estetikk og sosial blanding – men dette er temaer som i liten grad måles eller styres etter. Det finnes få indikatorer på byopplevelse, lokal tilhørighet eller trivsel. Dermed blir attraktivitet et politisk slagord, ikke et operativt styringsverktøy. Skal vi lykkes, må attraktivitet og bærekraft ses i sammenheng – som to sider av samme ambisjon. Det krever verktøy som kan dokumentere og verdsette både estetiske kvaliteter og sosial kapital, og som kan koble klimaeffekt med opplevelsesverdi.

Er det megatrender vi nå møter som vil påvirke arbeidet med attraktive og bærekraftige bysentrum?

I starten av arbeidet var vi også på jakt etter om det er megatrender som vil påvirke arbeidet fremover og mener å ha funnet svar på noen av disse. Klimakrisen og naturtap vil kreve robuste, utslippsfrie og naturintegrerte byområder. Digitalisering og kunstig intelligens vil forandre mobilitet, handel, arbeid og styring. Økt sosial ulikhet og geopolitisk uro vil øke behovet for lokalt fellesskap, tillit og beredskap. Arbeidslivet blir mer hybrid – og sentrum må tilby opplevelse, fellesskap og identitet, ikke bare arbeidsplasser.

Samtidig ser vi en ny EU-retning der bærekraft kobles med forsyningssikkerhet, energi og strategisk autonomi. Byene blir politiske arenaer for både velferd, sikkerhet og transformasjon. Det gjør at bysentrum må utvikles med tanke på klimaberedskap, sosial robusthet og økonomisk vitalitet – samtidig.

Hva har vi i vente fra EU og EØS?

Med issse observasjonene ønsket vi å se litt nærmere på EU/EØS direkvtiver og forordninger. Dette er bare en helt kort oppsummerende observasjon.

Flere direktiver og forordninger fra EU vil i årene fremover endre spillereglene for byutvikling også i Norge. EUs taksonomi og rapporteringskrav (CSRD) vil gjøre det nødvendig å dokumentere bærekraft og sosial verdi på prosjektnivå. Nature Restoration Law vil forplikte kommuner til å gjenopprette natur, også i urbane strøk. Det reviderte byggedirektivet (EPBD) vil kreve nullutslippsbygg, klimarisikovurdering og energistyring.

Samtidig gir EU Cities Mission og tilhørende finansieringsprogrammer (Horisont, LIFE, InvestEU) nye muligheter for byer som arbeider målrettet med klimanøytralitet og sosial rettferdighet. Dette krever nye måter å organisere og dokumentere utvikling på. Det norske planverket må tilpasses, og sentrum må forstås som fremtidens viktigste arena – for grønn, rettferdig og inkluderende transformasjon.

Regjeringens politikk – før og nå

Studiene bragte oss videre til å finne mer ut av hvordan den nasjonale bypolitikken vil påvirke arbeidet med bysentrum i årene som kommer. Våre studier kan vi oppsummere slik:

Bypolitikken i Norge har vært relativt stabil over tid, men det finnes klare forskjeller mellom regjeringen Solbergs periode (2013–2021) og dagens regjering Støre. Den forrige regjeringen etablerte sterke strukturer for byutvikling gjennom byvekstavtaler og strategier for regionsentre. Vekten lå på areal og transport, nullvekstmål, knutepunktutvikling og effektiv infrastruktur. Sentrum ble omtalt, men uten operative grep.

Den nåværende regjeringen vektlegger sosial bærekraft, folkehelse, inkludering og frivillighet. Språket er bredere, men virkemidlene mer spredte. Det finnes per i dag ingen helhetlig strategi for sentrumsutvikling, men mange spor i politikken som peker mot stedstilknytning, sosial miks og lokal verdiskaping.

Det største gapet mellom ambisjon og virkemiddel gjelder sentrum som arena for transformasjon. Begge regjeringer har manglet en samordnet politikk som ser sentrum som både sosial møteplass, næringsknutepunkt og klimatiltak. Det finnes planer, men lite som binder dem sammen. Her er det mye å jobbe med ! I Veien videre har vi skissert opp noe av det NSU mener må til videre.